I Venezuela gir geiter næringsrik melk til barn og fremtidshåp til familier på den fattige landsbygda.  

Tekst og foto: Daniel Pabón/Flyktninghjelpen

- Jeg liker geitemelk, fordi den er så næringsrik, sier Lucianyilis. Den ni år gamle jenta er eldst i en søskenflokk på fem og har ansvaret for å melke geitene hver morgen. Så koker hun melken og servere den til de andre i familien. Etter frokost og mett av næringsrik geitemelk, tar hun fatt på skoleveien. 

En av Lucianyilis yngre søstre er intolerant overfor kumelk. Siden Flyktninghjelpen støttet familien med en geit, får også hun muligheten til å nyte den næringsrike melken.  

- Nå er barna mine mer energiske, sier moren Lusgledys (29), som har ansvaret for geitene og familiens grønnsakshage.  

Før familien fikk geiter måtte Lusgledys kjøpe melk med den beskjedne fortjenesten fra salget av kassava, bønner, mais, appelsiner og mandariner.  
Faren i familien hjelper til med geitestell og hagebruk. Han ønsker ikke å gå tilbake til den farlige jobben i gruva. Gruvedrift er utbredt i dette lokalsamfunnet i delstaten Bolívar, sør i Venezuela.  

I mangel av stabilt lønnet arbeid hjelper han svigerfaren med å bore brønner på jakt etter vann i lokalsamfunnet. På de samme grusveiene som faren borer, går Lucianyilis i opptil en halvtime til skolen. Hun er blant de beste i klassen i matte.
 
Syv millioner mennesker i Venezuela har behov for humanitær hjelp, ifølge FN. I 2023 sørget vi for at 53.000 mennesker fikk hjelp i de fire delstater som grenser til Colombia og Brasil. Blant disse fikk mer enn 22.000 mennesker hjelp til å skaffe seg et levebrød og mat. 

Dobbel velsignelse
Flyktninghjelpen sørger for at familiene som får geiter også får opplæring i dyrehold. De lærer om dyrevelferd og helse og hvordan de best mulig skal ta vare på geitene. Familiene får også opplæring i hygiene, matsikkerhet og konservering av mat. Som en del av programmet dannes det grupper som skal støtte hverandre i arbeidet med geitene og øke matsikkerheten i lokalsamfunnet.

Læring i familien går langt utover å melke og smake geitemelk for første gang. Lucianyilis gjenkjenner nå bladene til planter som geiter ikke kan spise, mestrer dosen vitaminer hun skal tilsette maten deres, og vet nøyaktig hvor mange ganger om dagen hun må gi dem vann. 

- Datteren min lærer å bli mer ansvarlig, fordi hun må ta vare på geitene, forteller Lusgledys.  

Det er ikke bare gjøremål og plikter som preger hverdagen. På ettermiddagene har Lucianyilis og småbrødrene hennes en annen jobb de tar veldig seriøst: å leke med geitene sine.  

- Å løpe med dem er det aller morsomste. Den lille er veldig leken, sier jenta, med trillende latter. 

Mer enn et dyr 
- Vi gir familiene mulighet til å øke matsikkerheten. I tillegg gir vi dem et verktøy til å bli geiteoppdrettere, og de fleste utviser stor interesse og engasjement, sier Maibel Mata, som koordinerer Flyktninghjelpens matsikkerhetsprogram ved feltkontoret i Puerto Ordaz.

Lucianyilis er glad for alle geitene i lokalsamfunnet, og moren forteller at folk er motiverte og viser stor omsorg for dyrene sine. - Jeg ser et aktivt samfunn som blir mer ansvarlig, sier moren. 

Når Lucianyilis blir voksen, vil hun bli barnelege. I mellomtiden drømmer familien på syv om å flytte inn i et større hus, som ikke kun består av planker og bølgeblikk. De ønsker å bli værende der de bor nå. Lucianyilis forteller at geitene har motivert henne til å fortsette å studere og lære.